Som navnet tilsier betyr navnet grand danois stor danske, men det er ikke bevist at rasen har noe med Danmark å gjøre. En teori er blitt fremsatt at den ble kalt ”dansk” fordi de gule hundene var blonde og lyse i hårlaget, som en nordboer eller danske. I tillegg kom navnet grand danois for å skille den fra petit danois som var en tilsvarende rase men mindre. Noen mener at petit danois er en rase som har tilknytning til dagens dalmatinere. Tyskland blir regnet som rasens hjemland, og det er også Tysklands nasjonalhund.
Det antas at rasen stammer fra molosserhunder som ble brukt til vakthold og som kamphunder i det gamle Romerriket. I middelalderen kunne man finne hunder som lignet på grand danois over store deler av Europa. Disse hundene ble brukt til jakt på villsvin og av den grunn kuperte man ørene. Til å begynne med var kupperingen svært kort siden hensikten var at hunden ikke skulle henge seg opp eller bli bitt i øret, men denne kuperingen har etter hvert utviklet seg til den lange ”show kupperingen” man ser i USA i dag. Under jakten var hundene opplært til å bite seg fast i villsvinet og dra det ned mot bakken. Denne oppførselen kan vi fortsatt muligens se rester av den dag i dag da mange grand danoiser har det med å ta tak i eierens arm eller hånd. På 1800-tallet begynte det i Tyskland en systematisk avl på rasen og raseklubben ble stiftet i 1885, noen år senere, i 1891, kom den første tyske standarden. I Tyskland i dag er rasen kjent under navnet Deutche Dogge, men på 1800-tallet fantes det mange forskjellige navn på rasen. I enkelte områder av Tyskland het rasen Ulm eller Ulmer Dogge, mens andre steder het den villsvinhund, tysk dogge, germansk mastiff eller tiger mastiff. Etter hvert gikk de andre betegnelsene ut og Deutche Dogge det navnet rasen kjennes under i store deler av Europa i dag, mens den heter grand danois eller Great Dane i de engelsk talende landene og Skandinavia.
I de tidligere tidene var man ikke så nøye med fargeblandingene, og resultatene kunne være heller lite ønskelig sett fra dagens mer eller mindre rendyrkede fargekombinasjoner. I et kull kunne man finne omtrent alle farger og man slet også med mye hvite hunder. I tillegg var heller ikke hundenes gemytt det samme som vi kjenner i dag, de var langt skarpere og det finnes mange historier om andre hunder som ble angrepet av grand danois. I følge Jill Swedlow i boken ”The Great Dane” ble rasen utestengt fra utstillinger i USA mellom 1877 og 1888 siden de forårsaket så mange slåsskamper i og rundt utstillingsringen. Når man hører dette skjønner man hvilket stort arbeide tidligere oppdrettere har gjort for å forbedre rasens gemytt, for en mer gemyttlig hund skal man i dag lete lenge etter å finne!
Avlsarbeidet som ble gjort i Tyskland på
slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet dannet grunnlaget for den rasen
vi kjenner som grand danois i dag. Etter hvert ble det også importert en rekke
hunder til England og rett før andre verdenskrig ble rasen nærmest
”reddet” ved at mange av de beste hundene ble eksportert til USA. Etter
krigen fortsatte avlsarbeidet i noe
forskjellig retning og ut fra dette har vi nå fått de noe forskjellige typene
av hunder, de mer elegante, amerikanske typene og de noe tyngre kontinentale.
(Kilder Jean Lanning ”The Great
Dane” og Jill Swedlow ”The Great Dane, model of nobility”)