Standard

Alle hunderaser godkjent av FCI har en standard som beskriver den ideelle hunden. Standarden blir vedlikeholdt av rasens opprinnelsesland, for grand danois’ tilfelle Tyskland. Ønsker man å forstå grunnlaget for det som foregår på en utstilling og hvis man ønsker å forstå grunnlaget for alt avlsarbeidet er det viktig å sette seg godt inn i standarden. Standarden finner man på blant annet Norsk Kennel Klubs hjemmeside.

Som en kort oppsummering av standarden kan vi nevne følgende:

• Helhetsinntrykk og gemytt:
  Grand danois skal være en edel hund og skal forene styrke og eleganse i en stor, kraftig og velproporsjonert kroppsbygning. Hunden skal være harmonisk bygget.
  Kroppen skal være nærmest kvadratisk, hannhunder skal være over 80 cm og tisper over 72. Den skal være vennlig, lojal og hengiven mot eieren, men reservert over for fremmede.
• Hode:
  Hodet skal være i harmoni med helheten. Det skal være langstrakt, smalt, uttrykksfullt og fint meislet. Planene i hodet skal være parallelle med markert stopp. Snuten skal være dyp og helst firkantet, med godt markert leppevinkel. Hunden skal ha saksebitt og komplett tannsett. Øynene skal være middels store, mandelformete og så mørke som mulig. Ørene skal være naturlig hengende, høyt ansatt og middels store.
• Hals:
  Halsen skal være lang, tørr og muskuløs, med god nakkebue og reisning.
• Forben:
  Skulderen skal være lang og muskuløs, med en vinkel på 100 – 110 grader til overarmen. Overarmen skal være kraftig, muskuløs og godt tilliggende, samt noe lengre enn skulderbladet. Albuen skal ikke være verken innover eller utoverdreid. Underarmen skal være kraftig og muskuløs og sett forfra og fra siden skal underarmen være helt rett. Håndroten og mellomhånden skal være kraftig, og mellomhånden skal være rett sett forfra og ubetydelig vinklet sett fra siden. Potene skal være såkalte kattepoter, runde, høyt velvete og godt sluttete. Neglene skal være kraftige, korte og så mørke som mulig.
• Kropp:
  Overlinjen nesten rett, skråner jevnt bakover, med manken som det høyeste punktet. Ryggen skal være kort og stram, lenden svakt velvet, bred og meget muskuløs, krysset bredt, meget muskuløst og svakt skrånende. Forbrystet skal ha god bredde og nå til albuene. Underlinjen skal være godt opptrukket og danne en svak oppsvingt bue.
• Hale:
  Halen skal nå til hasen, høyt ansatt og bred ved roten. Bæres hengende med naturlig bøy i hvile, lett oppoverbøyet i bevegelse.
• Bakben:
  Bakbena skal ha kraftig muskulatur som gir kryss, hofter og lår bredde og runding, skal være parallelle med forbena sett bakfra. Låret skal være meget langt og muskuløst, knærne kraftige og underlåret muskuløst og langt av nesten samme lengde som lårbenet. Hasene skal være kraftige og stabile, verken innover- eller utoverdreide. Mellomfoten kort og kraftig, nesten loddrett mot bakken. Potene på bakbena som forpotene.
• Bevegelser:
  Harmoniske, smidige, jordvinnende, lett fjærende, parallelle sett forfra og bakfra.
• Hud og pels:
  Huden skal være stramt tilliggende, godt pigmentert, bortsett fra hos harlekin. Pelsen skal være kort og tett, glatt og glinsende.
• Farger:
  Det finnes tre fargegrupper: gult og tigret, harlekin og sort, og blå.
  Gule skal være lys til dyp gullgul, med sort maske. Hvite tegninger i bryst og tær ikke ønskelige.
  Tigrete skal ha grunnfarge fra lys til dyp gullgul, med sorte, helst klare og jevne tverrstriper. Sort maske ønskelig, hvite tegninger på bryst og tær ikke ønskelig.
  Harlekin skal ha ren hvit grunnfarge, helst uten stikkelhår, med lakksorte uregelmessige flekker med revne konturer jevnt fordelt på kroppen. Grå eller brune flekker er ikke ønskelig.
  Sorte hunder skal være lakksorte hvor hvite tegninger er tillatt. Også mantelfargede hunder er tillatt hvor sort skal dekke kroppen og hvitt finnes på snute, hals, bryst, buk, ben og halespiss. Også godtatt er hvit grunnfarge med store, sorte flekker.
  Blå hunder skal være rent stålblå, hvite tegninger på bryst og poter er tillatt.

Tilbake